siden oppdateres…

Guttorm Gran hadde i lengre tid sett seg lei på tendensene i bransjen. De store Oslo-bryggeriene kjøpte opp mindre, lokale bryggerier for siden å legge virksomheten ned. Hensikten var å opparbeide seg stadig større markedsområder.

Den norske Bryggeriforening ble etterhvert dominert av bryggeriene fra hovedstaden, og det ble fattet beslutninger som gavnet de største. Det ble også lagt begrensninger i hvor de ulike bryggerier skulle selge varer, og hvilke markedsandeler hver produsent kunne ha i sitt hjemmemarked. I Sandefjord opplevde man at bryggeri-varer fra Oslo tok et stadig større marked, og byens eget bryggeri var forhindret i å utvide sitt område – siden det var produsenter i både Larvik og Tønsberg. Når Guttorm Gran ble tilbudt å selge bryggeriet sto han foran to valg. Enten kunne han slå til, tjene en god slump med penger, og se at Sandefjord flommet over av Oslo-øl, eller han kunne gjøre det ingen hadde våget før han; å melde seg ut av Bryggeriforeningen, og ta opp konkurransen med de store. Han valgte det siste.

1966: Året det smalt!

I det Gran meldte seg ut av Bryggeriforeningen endret også bryggeriet navn og selskapsform. Fra nå av var det Grans Bryggeri A/S. Skeptikerne til Gran var i klart flertall. Det lille bryggeriet kunne umulig hamle opp med de store fra Oslo. Men Guttorm Gran var en ukuelig optimist, og hadde klokketro på sin strategi for å stå i mot presset. På sensommeren startet spekulasjonene i pressen om hva Gran skulle gjøre, men bryggerieieren selv var taus. Det eneste han røpte var tidspunktet: “den første oktober er vi fri fra avtalen med NBF: Oslo-bryggeriene vil prøve å presse meg ut, men jeg er klar til kamp”. Dette la ikke akkurat noen demper på spekulasjonene. Endel følte nok sympati for denne uredde bryggerieieren, men veddemålene gikk mer i retning av antall uker bedriften ville overleve.

Ufine metoder fra konkurrentene

I forkant av den 1. oktober klarte Farris A/S (eid av Oslobryggeriene) og ansette alle Grans salgs-sjåfører i et forsøk på å lamme bryggeriets distribusjon. Grans svarte med å tilby en hentegodtgjørelse på hvv.5 øre (små flasker) og 10 øre (store flasker). Grans søkte etter forhandlere med en garantert minstefortjeneste, men interessen uteble. Oslobryggeriene holdt deretter et møte med Kjøpmannsforeningen i Sandefjord og resultatet av møtet ble at samtlige kjøpmenn sa opp avtalen med Grans. Kun en kjøpmann var lojal med Grans Bryggeri og det var Breili Kolonial.

Grans setter ned prisene

Den første oktober skjedde det. Grans reduserte alle forbrukerpriser med 30%, samtidig som Farris og Oslo-bryggeriene satt i gang en storstilt reklamekampanje i Sandefjord. Grans fikk imidlertid lite støtte fra lokale kjøpmenn som hevdet at avansen på varene fra Grans ikke var til å leve med, og at bryggeriet i virkeligheten hadde en priskrig mot dem. Guttorm Gran var uenig og hevdet at både bryggeriet og forretningene reduserte avansen, men at dette ble tatt igjen ved større omsetning.

Grans starter eget utsalg ved fabrikken

Den manglende responsen fra lokale kjøpmenn tvang Grans til å starte direkte utsalg fra bryggeriet. Det skulle vise seg å være et smart trekk. I stedet for å kjøre varene ut til kunden, kunne folk komme direkte til bryggeriet å hente øl og mineralvann selv. Folk fra hele Vestfold stormer til Sandefjord for å handle billige bryggerivarer, og pågangen var så stor at det skapte trafikk-kaos i hele Kilenområdet.

Kaos: Steinsholt fra administrasjonen forsøker å dirigere biler på gårdsplassen. Guttorm stod oppe i leiligheten i bryggeriet og gav ordrer.

Grans-utsalg fra 70-tallet.

Etter et par uker var det klart at Grans har vunnet første runde i det som ble omtalt som “ølkrigen”. Folk kom langveis fra og handlet massevis med øl og brus. Til tross for konkurrentenes offensive salgskampanje der de også delte ut gratis brus til barna, fortsatte salget å stige. Bryggeriforeningen var fortørnet og skrev brev til Stortinget hvor de ba om at det ble satt i gang tiltak for å stoppe Grans “usosiale profil”. Samtidig sto en smilende bryggerieier i Sandefjord og dirigerte trafikken mens han la planer om nye utsalg på Øst-landet.

Enklere, smartere og mye rimeligere

Hvordan kunne Grans selge varene til nesten halv pris? Det lot seg gjøre vet at bryggeriet opererte med kun en flaske, og sparte kostnader med sortering av tomgods. Salg-og distribusjonskonstnadene ble redusert kraftig ved å droppe kjøpmannsleddet. De lave prisene sørget for en stor etterspørsel, og kundene handlet kassevis. Dermed ble utkjøringen meget rasjonell med fulle varelass til hver butikk.

Bryggeriet hadde en liten administrasjon og minimale reklamekonstnader. De lave prisene gjorde at salget gikk av seg selv og oppmerksomhet og gratis-reklame fikk Grans gjennom en mengde presseoppslag. Dette var totalt sett et uslåelig konsept som ingen ville, eller klarte å kopiere.

Grans nektes også å selge Solo

Parallelt med “Svinesund-saken” pågikk en rettssak mellom Soloforeningen og bryggeriet. Grans Bryggeri ble ekskludert fra Soloforetningen, og dermed nektet og produsere og markedsføre appelsindrikken. Bakgrunnen for vedtaket var at Grans hadde lansert en konkurrerende appelsinbrus (Siesta) og bryggeriet hadde heller ikke levert omsetningsoppgave eller betalt kontiget. I tillegg ble det hevdet at Grans Solo var av en dårligere kvalitet enn Solo fra andre leverandører.

Gran forklarte i retten at han hadde nektet å betale kontigenten fordi øvrige medlemmer solgte Solo i hans distrikt i strid med vedtektene i foreningen. De faktiske forhold var at Soloforeningens medlemmer, med unntak av Grans Bryggeri, var identisk med Bryggeriforeningen, og da “ølkrigen” brøt ut, ble alle midler tatt i bruk. Sandefjord var “fritt vilt” og konkurrentene brukte bl.a. Solo i sitt forsøk på å utkonkurrere Grans. Da Gran protesterte på dette, ble det svart fra ledelsen i Soloforeningen at konflikten var en sak mellom Grans og Nora.

Guttorm Gran svarte tilbake med at når de andre solgte Solo i Sandefjord, ville han svare med samme mynt, nemlig å levere Solo i Drammen og Oslo. Det var denne provokasjonen og den manglende kontigentinnbetalingen som førte til eksklusjon av foreningen. Gran gikk imidlertid aldri utover kommunegrensen med sin Solo, mens Nora fortsatte sitt dumpingsalg av appelsinbrusen i Sandefjord.

For Grans Bryggeri var dette mer en prinsippsak enn en reell trussel for bedriften. Solo var et lite produkt som lett kunne erstattes. Men Gran mente at foreningen hadde ekskludert han på feil premisser, og han ønsket å belyse hvilke ufine metoder de store Oslobryggeriene tok i bruk for å knuse han i “ølkrigen”. Soloforeningen vant saken, men Grans vant nok en gang folkets sympati når hele historien om den lille manns kamp mot de store ble brettet ut i pressen.

Vel vitende om nettopp dette la Gran ut i sin elskede trebåt (forøvrig nylig omdøpt fra «Solo» til «Siesta»). Ute på fjorden, med en kald Grans pils ved roret, fortsatte planleggingen av nye utsalg og kommende rettsaker.

Men «ølkrigen» var slett ikke over!

Den akutte kampen for å overleve var definitivt vunnet for Grans Bryggeri! Men Guttorm skjønte at skulle man overleve på sikt, var nøkkelen og utvide salgsområdet. Angrep var beste forsvar og han ville ta opp konkurransen utenfor Sandefjords bygrenser.

Også her skulle Gran møte betydelig motstand. Som vanlig når Grans Bryggeri foretok seg noe var det høylytte protester fra Bryggeriforeningen og deres allierte i maktens korridorer… Selv om dette var på 60 og 70-tallet, selve frihetens tiår, skulle det vise seg å være veldig vanskelig å få ølbevilling når man het Gran og solgte øl billigere enn Bryggeriforeningens medlemmer. Det var liten kreativitet i argumentasjonen fra Grans konkurrenter: Hver gang var det «de alvorlige sosiale konsekvensene» som lå til grunn. Hele byer og samfunn ville stå i fare for å gå til grunne om Gran fikk selge ølet sitt i deres territorium…

Gran og rettssystemet:

Få, om noen, gikk til sak fler ganger mot ulike kommuner enn det Grans gjorde fra slutten av 60-tallet og utover 70 tallet.

Hendelsesforløpet gjentok seg hver gang: 1. Grans ble nektet bevilling. 2. Vi gikk til sak. 3. Vi tapte rettsaken. 4. Vi anket. 5. Vi tapte ankesaken. 6. Vi åpnet utsalg der vi solgte brus, mineralvann, Vørterøl og Lagerøl (datidens lettøl). 7. Gran fortsatte kampen, som vanlig med pressen og folks sunne fornuft som allianse.

Etterhvert ble løsningen å starte egne dagligvare-butikker og slik vokste Grans Lavpris og BIVA-kjeden fram… Les mer under Guttorm Gran Jr

Les mer om kampen for ølbevilling: «for spesielt interesserte»